10. Kilder
Foto: Schandy/Samfoto. Hønsehauk; hann.
Hannen: Lengde: 48-59 cm. Vingespenn: 93–105 cm.
Hunnen: Lengde: 58-64 cm. Vingespenn: 108–127 cm.
Begge kjønn er ganske like. Hannen har blygrå overside med markerte svart isse og øredekkere samt hvite øyebrynstriper. Hunnen har brungrå rygg og med mer kontrastløse tegninger på hodet. Begge har lys buk med mørkegrå striper. Ungfugler har brunt let.
Hunnen er 1/3 større enn hannen.
Jakter der mattilgangen er størst og tilpasser jaktteknikken til landskap og vegetasjon. Sees ofte høyt oppe i luften. Plukker opp termikk for å vinne høyde for så å glidefly og speide etter byttedyr. Jakter ved å stupe. I åpent landskap flyr den like over bakken og i skog mellom trærne. Vanlig jaktstrategi er å holder utkikk fra trær.
Redet bygges høyt opp i store trær. Det er gjerne 1 m i tverrsnitt og 1,5 m høyt, og benyttes i flere generasjoner. Innenfor reviret har den anslagsvis 2-3 reder. Paret bruker ikke det samme redret hvert år. Under hekkingen vil redet gjerne bli tilført greiner med friskt løv eller grønt bar.
Revir i gode områder vil dekke omkring 10 km². Avstand mellom redene i de ulike revirene er gjerne 5-6 km. Avhengig om mattilgangen er god eller dårlig vil reviret minske eller øke i omfang og dermed antall hekkende fugler i et område.
Fuglene begynner vanligvis å hekke når de er to år. Det kjennes imidlertid til flere tilfeller der et-årige hunner har hekket.
Hannen tiltrekker seg hunnens oppmerksomhet ved både luftakrobatisk flyvning og kalling. Parene er meget stabile og de danner livslange bånd. Kun når den ene dør vil den andre finne seg en ny make.
Hunnen verper til sammen 2–4 lyseblåegg i april som legges med 2–3 døgns mellomrom, og hun er alene om rugingen. Hannen fôrer i mellomtiden hunnen. Eggene klekkes etter 28–38 døgn.
Hunnen blir hos kyllingen de første 25 døgnene. Hannen er da alene om å skaffe make og avkom mat. Etter som kyllingene blir større og klarer seg mot farer samt krever mer mat vil hunnen søke ut for å hjelpe til med å fôre dem.
Avkommet søker seg sporadisk bort fra redet når de blir omkring 35 døgn gamle. I denne tiden flytter de til omliggende grener. De begynner gjerne å fly når de er 35–46 døgn og forlater da redet for godt, men blir matet av foreldrene til de er rundt 70 døgn. Etter det må de klare seg på egen hånd.
På Vestlandet og Nord-Norge er hekkefrekvens og ungeproduksjon knyttet til smågnagerbestanden og vil således svinge med den fra år til år.
Knyttet til sammenhengende og helst områder med gammel skog over hele landet. Finnes fra Østlandets store granskoger til Vestlandets furuskoger via Sørlandets løvskoger.
Hønsehauken lever av middels store fugler og pattedyr opp til harestørrelse. Vanlige dyr er mus, hare, orrfugl, storfugl og kråkefugler. Hønsehauken vekker bestyrtelse hos kråker. Kråkene varsler intenst når hauken er i nærheten, og når de føler seg trygge mobber de hauken der den sitter eller flyr.
Voksne er standfugler som holder seg til sitt revir, ungfugl derimot flyr sydover i september-november. Imidlertid trekker de ikke lenger enn til kystområdene av Syd-Norge og Syd-Sverige. Enkelte ringmerkete individer er funnet i Finland, Skottland og England.
Over hele landet hvor det er skog – helst gammel skog . Tettheten avtar mot nord.
Hele den nordlige halvkule: Nord-Asia, Nord-Afrika, Nord-Amerika og Europa. Hønsehauken består av flere underarter. Grovt sett kan det sies at hvert kontinent her sin underart. I Norge påtreffes den asiatiske underarten sporadisk, men er ikke påvist hekkende slik den er i Nord-Sverige.
Arten er første gang beskrevet av Linné i 1758.
Vanlig, men i tilbakegang. Hønsehaukbestanden i Norge er beregnet til å telle mellom 4000 og 5400 individer. Globalt 1.000.000-10.000.000 individer.
Duvhök: Wikipedia.
Northern Goshawk: University og Michigan Museum of Zoology.
Tips en venn
Skriv ut
