Hardangervidda nasjonalpark

Vidda er på 8000 km2 hvorav nasjonalparken er på 3422 km2. Platået er mellom 1100 og 1200 moh. og den høyeste fjelltoppen er 1721 moh. Platået ligger så høyt at det skaper et arktisk miljø. Hardangerjøkulen, Norges sjette største isbre med et areal på 73 km2, er viddas høyeste punkt 1859 moh.

Grunnplatået består av prekambrisk grunnfjell i hovedsak dominert av hard gneis og granitt på østvidda. Således er Hardangervidda en del av den bevarte og opprinnelige overflaten i Norden som har kommet opp i dagen etter å ha vært skjult i over 542 millioner år.

Hardangervidda har et rikt dyre- og planteliv bestående av karakteristiske høyfjellsarter som rein – 10 000 dyr – jaktfalk og kongeørn. I tillegg danner platået sydgrensen for en rekke arktiske dyr som jerv, fjellrev og sneugle, foruten at det også er utposten for flere planter. Vidda har i tillegg mange myrer, våtmarker, vann og vassdrag. Disse gir grunnlag for fjellørret, vadere og vannfugler. Hardangervidda representerer et stort og helhetlig høyfjellsøkosystem som var utbredt over store deler av Europa under siste istid.

Områdets rike dyreliv har trukket folk til området siden landet ble isfritt. Det vil si at spor etter mennesker strekker seg nærmere 9000 tilbake i tid. Disse sporene er blant de eldste i høyfjellet i Syd-Norge. Veidefolk søkte til Hardangervidda for å jakte på rein og senere også på elg. Dette har medført at det finnes forhistoriske fangstanlegg oppført i stein omkring på fjellet. Ellers var Hardangervidda en viktig ferdselsrute mellom Vestlandet og Østlandet.

Hardangervidda er i dag et populært turmål som brukes av folk som går fra hytte til hytte om sommeren og på ski om vinteren.