Målkonflikt mellom bever og myrreservater

Lørensetertjern naturreservat og Karusspytten naturreservat

Av Tor Øystein Olsen

Reservatene ble først fredet ved forskrift 1981: Forskrift om fredning for Lørensetertjern/Karusputten naturreservat, Oslo kommune.

Kart fra Kartverket.

Lørensetertjern naturreservat: https://faktaark.naturbase.no/?id=VV00001823

"Formålet med fredningen er å bevare et område med myr, med variert vegetasjon hvor flere sjeldne og kravfulle arter forekommer."
Verneforskrift: https://lovdata.no/forskrift/2002-06-14-555
Først fredet 1981. Ny forskrift 2002.

Karusspytten naturreservat: https://faktaark.naturbase.no/?id=VV00001822

"Formålet med naturreservatet er å bevare et lite påvirket skog- og myrområde med mange spesielle vegetasjonstyper og en artsrik flora med næringskrevende og sjeldne arter. Kalkrik berggrunn, klimaforhold og urørthet gjør at området har en spesiell betydning for biologisk mangfold."
Verneforskrift: https://lovdata.no/forskrift/2010-12-17-1631
Først fredet 1981. Ny forskrift 1995 og 2010.

Knottblom (Malaxis monophyllos) er fredet ved egen forskrift fra 2001

Synonym: Microstylis monophyllos

Knottblom (Malaxis monophyllos) i Karrusputten naturreservat. Fotografert 14.07.06. Foto: Arild Andresen.

Forskrift om fredning av truede arter fra 2001, som knottblom (Malaxis monophyllos):

https://lovdata.no/forskrift/2001-12-21-1525

Artsdatabanken knottblom: https://artsdatabanken.no/arter/takson/199366

Norsk Naturarv har overvåket og kartlagt knottblom

Norsk Naturarv: Overvåking av knottblom (Malaxis monophyllos) siden 2005: https://www.naturarv.no/index.php?id=287661

Roman Gramsz har levert årlige rapporter i perioden 2008–2024; se nederst som vedlegg: https://www.naturarv.no/index.php?id=287661

Forekomstene av knottblom er antakeligvis ikke direkte berørt av beverdemningene.

Det faglige grunnlaget for opprettelsen av naturreservatene

Fra Moen, A. & Wischmann, F. 1972. Verneverdige myrer i Oslo, Asker og Bærum. Rapport i forbindelse med den norske myrreservatplanen. – K. Norske Vidensk. Selsk. Mus. Miscellanea 7: 1-69.

https://www.nb.no/items/d441066ea9f0e7f836c35018a72b26e8?page=17&searchText=Moen, A. & Wischmann, F. 1972. Verneverdige myrer i Oslo, Asker og Bærum

https://www.ntnu.no/documents/10476/18307797/7+Oslo-Asker-B%C3%A6rum_Misc7%281972%29.pdf

Utdrag fra rapporten (oppsøkt av Asbjørn Moen 1970):

Oslo-Asker-Bærum_Misc7(1972)- Lørensetertjern.pdf

Myrtelg Thelypteris palustris (= Dryopteris thelypteris) hos Artsdatabanken.

Vurdering av vernekriterier og samlet vernevudering

Slåttemyra er særlig verneverdig med fylt stjerne i øst, mens lokalitet 1 åpen stjerne er Lørensetertjern og Karusspytten.
Fra Moen, A. & Wischmann, F. 1972. Verneverdige myrer i Oslo, Asker og Bærum.

Samlet vernevurdering
Lørensetertjern og Karussputten ble av Asbjørn Moen vurdert som 1.c. Særlig verneverdig nasjonalt; spesialområde, i 1972
"1.c. Særlig verneverdig nasjonalt; spesialområde. Myrene i denne gruppe er oftest små, men har høgeste verneverdi. En stor del av myrene er små rikmyrer i låglandet. Rike myrer dannes bare i områder med kalkrik mineraljord, og i låglandet i Sør-Norge fins dette så godt som bare i områder med høg befolkningskonsentrasjon. Dette har gjort at viktige typer av rikmyr, som er særlig godt egnet til dyrking, er i fare for å forsvinne fra vårt land. Også rikmyrarter er i fare for å bli utryddet. I gruppe 1.c. inngår også små myrer som representerer spesielle forhold med hensyn til myrstruktur og utforming." Fra samlet vernevurdering av Asbjørn Moen 1983.

Les mer om vurdering av vernekriterier fra Asbjørn Moen 1983

Asbjørn Moen 1983: Vurdering av vernekriterier.
Fra: Moen, A. 1983. Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag og Hedmark i forbindelse med den norske myrreservatplanen. – K. Norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser. 1983-4: 1-138.

Fra årsmelding Maridalens Venner 2025:

Om myr, torv og grunnvann

"Myr kan defineres som et område med torv og en hydrofil vegetasjon som selv kan danne torv gjennom ufullstendig nedbrytning. Torv består av organisk materiale produsert på stedet i et område mettet av vann og med underskudd på oksygen. Myr er en torvmark (altså et sted med torv) der det produseres torv. Et fungerende myrøkosystem kjennetegnes altså av at det produseres torv der, og for at det skal skje, må det være torvmoser som er i aktiv vekst.

Grunnvann omfatter alt vann under grunnvannsspeilet, det vil si det høyeste nivået i bakken der det finnes fritt vann. Grunnvannsspeilet på myr, er øverste nivå der alle porer er vannfylte. 

Det er behov for å se nærmere på begreper som myr og torv og grunnvannets betydning for dannelse av torv, myr og torvmassivenheter. Å skille mellom ferskvann, våtmark (der en skiller mellom med torvproduksjon, som er myr, og uten torvproduksjon, som sumpskog) og fastmark, er helt avgjørende om en skal forstå hva myr er. 

Myrarter (myrplanter) er arter som er tilpasset å vokse i myr, altså arter som kan etablere seg i et vannmettet og oksygenfattig miljø. Torv består av organisk materiale produsert på stedet i et område mettet av vann og med underskudd på oksygen. Myrdannelse er avhengig av et grunnvannsspeil nær markoverflata, som gir stabil høy markfuktighet og resulterer i et miljø som er oksygenfattig nesten helt opp til markoverflata gjennom mesteparten av året. Bare der grunnvannet står tilstrekkelig nær markoverflata domineres samfunnet av organismer som er tilpasset liv under vannmettete forhold (myr- og kildearter). Mange arter som er tilpasset å vokse i myr, kan også vokse i sumpskog (altså våtmark uten torvproduksjon), på fastmark (mest fuktig) og i åpent vann. Eksklusive myrarter er arter som kun er knyttet til myr, eller til selve myrflata. Dette gjelder bl.a. en rekke starrarter og moser (særlig forskjellige torvmoser). 

Om en fyller opp eksisterende torvmark med vann over markoverflata pga. anlagte demninger, er det viktig å vurdere om myrarter vil etablere seg der, og om dette vil føre til torvproduksjon. Det samme bør en spørre seg om hvis bever etablerer seg og demmer ned eksisterende myrområder (eller andre områder som ulike typer skog og fulldyrka mark). Hva skjer med den neddemte myra, og vil vi få i gang torvproduksjon i andre neddemte arealer? Vil minne om at dersom markoverflata er satt mer enn 50 % av tida under vann, er det et ferskvannssystem, hvor det ikke forekommer torvproduksjon. 

Derfor må det ligge et bevisst valg bak forvaltningen av et landskap: Er formålet med forvaltningen å ta vare på et historisk jordbrukslandskap, som jordene nedenfor tidligere Turter gård, så lar dette seg ikke kombinere med at bever demmer ned den fulldyrka marka, og gjør dem vassjuke. Det samme gjelder for myrreservater, som er verna med et formål. Om en tillater bever i et område, da blir dette området forvaltet som en form for ferskvannssystem, med de kvalitetene dette har. Derfor må en velge: Det er ikke mulig å kombinere et aktivt jordbrukslandskap med et neddemt beverlandskap på samme areal, og heller ikke et beverlandskap med et myrlandskap med aktiv torvproduksjon på samme areal. 

Det bør bygges opp et kompetansemiljø innen forvaltningen om hva myr og torv er for noe, og kunnskaper om torvmoser, de 57 kjente artene, og deres ulike egenskaper. Dessuten er det helt avgjørende å forstå grunnvannets betydning for dannelse av torv. Denne kompetansen må hente impulser fra fagmiljøene på universitetene, særlig fagmiljøene på de naturhistoriske universitetsmuseene. 

Les mer om restaurering av Skjervenmyra og om myr generelt inne på nettsidene til Maridalens Venner."

Beverdemninger i Lørenseter naturreservat: beverlandskap og et ferskvannssystem

Video fra Bymiljøetaten fra 2025 av  bever ved Østre Aurtjern (langs bekken mellom Lørensetertjern og Skjersjøen, men dette er nedenfor og utenfor reservatet):
https://www.facebook.com/reel/1972469456875950

Fra Østre Aurtjern. Østre Aurtjern ligger nedenfor og utenfor Lørensetertjern naturreservat. Klikk på bildet, og se det høyoppløselig. Foto: Tor Øystein Olsen 27.05.2026

Oppdemmingen av Østre Aurtjern har gitt et beverlandskap langs Lørenseterbekken. Dette er fra der skiløypa tar av mot Bjørnsjøen. Ifølge opplysninger i videoen fra Bymiljøetaten, ble den gamle skiløypa over Østre Aurtjern flyttet i 2024. Beverdemningen nedenfor Østre Aurtjern ble da antakeligvis etablert i 2023. Klikk på bildet og se det høyoppløselig.
Foto: Tor Øystein Olsen 27.05.2026

Bymiljøetaten om neddemming av myrer (bever i Maridalen):
"Oppdemming av myrer:
Når beveren nå demmer opp ei myr, i et verneområde for myr, bør ikke vekke spesiell bekymring. Myra er i ferd med å bli mer og mer skogkledd, og ville etter en tid måtte skjøttes for å tilbakeføres til verneformålet. En slik 'oversvømmelse' av myr kommer en rekke arter til gode, blant annet vadefugler som behøver denne type biotoper for å kunne hekke. På det meste av Østlandet, Nordmarka ikke noe unntak, har andelen myr som landskapselement gått kraftig tilbake de siste 70 årene som følge av grøfting og tilplanting. Dette er svært negativt for det økologiske samspillet i naturen, og krever tiltak for å gjenopprette noe av de skadene som er skjedd. At beveren bidrar i dette arbeidet som en opprinnelig og naturlig art i området vurderes som positivt."

Rapport av Cees Bronger 1992. Myrer i Oslo kommune

Utgitt av Oslo helseråd, kontoret for natur- og miljøvernsaker, 1992.
https://www.nb.no/items/fa8701838df0bff65da4615102d560de?page=85&searchText=Cees Bronger (Beskrivelse av myra rundt Østre Aurtjern, oppsøkt 06.10.1983. Regionalt verneverdig.)

https://www.nb.no/items/fa8701838df0bff65da4615102d560de?page=83&searchText=Cees Bronger (Beskrivelse av Lørensetertjern og Karusspytten naturreservater, oppsøkt 09.09.1983. Nasjonalt verneverdig.)

Fra Hølbekken (Holbekken) i Lørenseter naturreservat: Én stor beverdemning, og to–tre mindre

Hølbekken, skråbilde 1881. Hølbekken (Holbekken), nedenfor der Svartkulpbekken møter Hølbekken, er demmet opp av bever. Denne oppdemmingen er innenfor Lørenseter naturreservat.
Klikk på bildet og se bildet som skråbilde fra 1881.

Kart fra Kartverket.

Fra der Hølbekken krysser veien opp til Slakteren og opp mot Blankvann er det antakeligvis tre–fire beverdemninger, med en stor dam nedenfor der Svartkulpbekken møter Hølbekken.

En lang dam (rundt 20 meter) går tvers over Hølbekken, og demmer opp et stort område av naturreservatet. Dammen har bl.a. blitt bevokst av stolpestarr Carex nigra subsp. juncea. Se bildet høyoppløselig. Foto: Tor Øystein Olsen 27.05.2026

Klikk på bildet, og se film fra beveroppdemmingen.

Dette er ikke et myrområde lenger, men et ferskvannsområde, skapt av bever. Klikk på bildet, og se det høyoppløselig. Foto: Tor Øystein Olsen 27.05.2026

Dette er altså i 2026, midt inne i et myrreservat, som Asbjørn Moen i 1972 vurderte som 1.c. Særlig verneverdig nasjonalt; spesialområde. Lørensetertjern naturreservat ble vernet i 1981, samtidig med Slåttemyra. Foto: Tor Øystein Olsen 27.05.2026

"1.c. Særlig verneverdig nasjonalt; spesialområde. Myrene i denne gruppe er oftest små, men har høgeste verneverdi. En stor del av myrene er små rikmyrer i låglandet. Rike myrer dannes bare i områder med kalkrik mineraljord, og i låglandet i Sør-Norge fins dette så godt som bare i områder med høg befolkningskonsentrasjon. Dette har gjort at viktige typer av rikmyr, som er særlig godt egnet til dyrking, er i fare for å forsvinne fra vårt land. Også rikmyrarter er i fare for å bli utryddet. I gruppe 1.c. inngår også små myrer som representerer spesielle forhold med hensyn til myrstruktur og utforming." 

Når demningene synker litt sammen, etterlates død vegetasjon i bunnsjikt, feltsjikt og tresjikt, da de artene som ikke tåler å stå under vann, drukner, mens arter som også er tilpasset å vokse i et ferskvannsystem, overlever. Disse artene er så høye, slik at viktige deler står over vannspeilet, og har et ledningsnett (gjennomluftingsvev i røttene) som gjør at oksygen når ned til røttene. Rene vannplanter har de samme egenskapene. De fleste trær, som gran, dør raskt når de står under vann, selv om de står høyt over vannspeilet. Svartkulpbekken møter Hølbekken. Klikk på bildet, og se det høyoppløselig.
Foto: Tor Øystein Olsen 27.05.2026

Foto: Tor Øystein Olsen 27.05.2026
Taglstarr Carex appropinquata vokser på høye tuer, og ser ut til å klare seg selv om grunnvannsspeilet over lengre tid har vært over torvoverflata. Det samme gjelder stolpestarr. Men rundt tuene må vegetasjonen etablere seg på nytt. Spørsmålene er: Hva har skjedd med torva i det som var ei fungerende myr? Hvilke arter vil etablere seg i det som nå er svart vegetasjonsløs grunn? Dessuten vil store vannansamlinger på myr føre til at myra vil avgi karbon i form av metangass i stedet for å lagre karbon. Vi må også prøve å undersøke hvor lenge beverdemningene har eksistert, og om bever nå har forlatt Hølbekken, da det 27. mai 2026 så ut som demningene er gamle og i forfall. Klikk på bildet, og se det høyoppløselig.

Ifølge kilde startet antakeligvis etablering av den største beverdemningen rundt 2019.

Det går et viktig skille i torvmarka mellom det øverste, periodevis gjennomluftete torvlaget, akrotelmen (torv bestående av levende planter der det foregår fotosyntese), og det permanent vannmettete torvlaget, katotelmen (dødt omdannet plantemateriale). Som følge av oversvømmelse over lang tid, har de fleste levende plantene i bunn- og feltsjikt i akrotelmen blitt borte.

Mer om akrotelmen og katotelmen

Fra https://en.wikipedia.org/wiki/Acrotelm: "The acrotelm is one of two distinct layers in undisturbed peat bogs. It overlies the catotelm. The boundary between the two layers is defined by the transition from peat containing living plants (acrotelm) to peat containing dead plant material (catotelm). This typically coincides with the lowest level of the water table."

Grunnvannsspeilet på myr, er øverste nivå der alle porer er vannfylte. Under grunnvannsspeilet er det sammenhengende vannsøyle.

Fra Natur i Norge, fra side 145 (Edvardsen, A., Halvorsen, R., Bratli, H., Bryn, A., Dervo, B., Erikstad, L., Horvath, P., Simensen, T., Skarpaas, O., van Son, T.C. & Wollan, A.K. 2024. Natur i Norge. Variasjon satt i system. – Universitetsforlaget, Oslo.):

"I dagligtalen, og til dels også i NiN, brukes begrepene myr og torvmark om hverandre. Det er likevel en viktig nyanseforskjell. Torvmark er det tykke laget med akkumulert torv, mens myr er et område med våt torv der det akkumuleres torv i overflatelaget. Med unntak for ødelagte myrer har de aller fleste torvmarker torvproduserende vegetasjon på toppen og er derfor også myrer. Myrer (intakte torvmarker) kjennetegnes av kort avstand fra overflata ned til grunnvannsspeilet. Stikker vi et rør ned i en myr, vil det i løpet av noen timer etablere seg et vannspeil noen centimeter under torvoverflata. Dette er grunnvannsspeilet i myra, og under dette nivået er alle hulrom mettet med vann."

"Torvmosenes årlige lengdevekst bestemmes av voksestedforholdene og kan bli så mye som 40 mm per år i en lavlandsmyr. Dette er imidlertid bare én blant mange faktorer som bestemmer torv-markas høydetilvekst. Allerede noen få centimeter under torvoverflata begynner nedbrytningen av visne torvmoser og annet dødt organisk materiale. Nedbrytningen fortsetter så lenge torvlaget er gjennomluftet, men er minimal under laveste grunnvannsspeilnivå. Derfor går det et viktig skille mellom det øverste, periodevis gjennomluftete torvlaget, akrotelmen, og det permanent vannmettete torvlaget, katotelmen. Mosematerialet blir dessuten stadig presset sammen under den økende tyngden av nytt materiale. Dersom vi ser bort fra nedbrytningen av materiale i katotelmen, bestemmes torvmassivets høydetilvekst av tilfanget av nytt organisk materiale til katotelmen." (Min utheving.)

Fra Moen, A., Lyngstad, A. & Øien, D.-I. 2011. Faglig grunnlag til handlingsplan for høgmyr i innlandet (typisk høgmyr). – NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser. 2011-3: 1-60:

Hydrologi, akrotelm og katotelm

Side 16:

"Hydrologi er læren om vannet, og kunnskap om forekomst, fordeling, fysiske og kjemiske egenskaper av vannet i myra er av fundamental betydning for å forstå myras utvikling og økologi. Grunnvann er vannet under grunnvannsspeilet som er det nivået der fritt vann forekommer når det finnes hull i marka. Dybden til grunnvannsspeilet er av største betydning for myrøkosystemene, og ikke minst for høgmyrene. Disse myrene har to typer torvlag (Ivanov 1981):

Akrotelmen (acrotelm; mangler norsk betegnelse) er torvlaget som ligger over grunnvannsspeilet. Her er ikke torva vannmettet, og i dette aktive laget med bra tilgang på oksygen foregår viktige prosesser, bl.a. omfattende nedbryting av plantematerialet. Dybden av akrotelmen på et sted i myra varierer med vanntilførselen, for eksempel med nedbøren."

"Katotelmen (catotelm; mangler norsk betegnelse) ligger under akrotelmen, dvs. under grunnvannsspeilet. Her er det så godt som anaerobe forhold, og svært sein nedbrytning. I dette inaktive laget er torva vanligvis mer nedbrutt og svartere, og katotelmen utgjør det aller meste av torva på myra."

Les om vannplanter, helofytter og myrarter

Vannplanter (hydrofytter) lever hele eller store deler av livet nedsenket i eller flytende oppå vann. Helofytter (ofte kalt sumpplanter) er semi-akvatiske planter som vokser i vannkanten eller på grunt vann. De har røttene sine under vann og på våt mark, mens stengler, blader og blomster står over vannflaten. Myrarter (myrplanter) er arter som er tilpasset å vokse i myr, altså arter som kan etablere seg i et vannmettet og oksygenfattig miljø

Vannplanter har en rekke spesifikke biologiske og fysiske tilpasninger for å overleve i vann:
Luftkanaler: De har et spesielt vev med store luftkanaler (aerenkym) som transporterer oksygen ned til røttene og gir oppdrift.
Reduserte røtter: Rotsystemet er ofte redusert, da de i stor grad tar opp næring og vann direkte gjennom bladene.
Tynne blader: Bladene er ofte tynne og mangler ofte spalteåpninger, eller de har spalteåpninger på oversiden av flytebladene.

Helofytter er en sentral del av vegetasjonen i sumpområder og langs bredden av innsjøer og sakteflytende elver. Ute i myrer, spesielt i såkalte mykmatter, finner man ofte store mengder av helofytter, ofte i samspill med andre typiske myrarter som torvmoser og torvull

Myrarter
Røttene står i torv mettet med vann, men selve planten vokser i luft.
Rotfeste: Vokser tett i et tykt lag av torv eller levende mose (torvmoser).
Struktur: Stive, opprette stengler og blader som holder seg over grunnvannsspeilet. Utvikler luftkanaler (aerenkym) i røttene for å overleve i ofte sur og oksygenfattig organisk jord (torvjord).
Blader: Tykkere blader enn vannplanter
Vanlige arter: Torvmoser, duskmyrull, myrhatt, tranebær, soldogg, ulike starr.

Myrarter (myrplanter) er arter som er tilpasset å vokse i myr, altså arter som kan etablere seg i et vannmettet og oksygenfattig miljø (torv; en jordart som består av organisk materiale produsert på stedet). Myr (våtmark med torvproduksjon) kan defineres som et område med torv og en hydrofil vegetasjon som selv kan danne torv gjennom ufullstendig nedbrytning. Torv består av organisk materiale produsert på stedet i et område mettet av vann og med underskudd på oksygen.

Myrdannelse er avhengig av et grunnvannsspeil nær markoverflata, som gir stabil høy markfuktighet og resulterer i et miljø som er oksygenfattig nesten helt opp til markoverflata gjennom mesteparten av året. Bare der grunnvannet står tilstrekkelig nær markoverflata domineres samfunnet av organismer som er tilpasset liv under vannmettete forhold (myr- og kildearter).

Mange arter som er tilpasset å vokse i myr, kan også vokse i sumpskog og seminaturlig våtmark (våtmark uten torvproduksjon), på fastmark (mest fuktig) og i åpent vann.

Eksklusive myrarter er arter som kun er knyttet til myr, eller til selve myrflata. Dette gjelder bl.a. en rekke starrarter og moser.

Les fra boka Natur i Norge her: "Karplantenes grenser langs tørrleggingsvarighetgradienten bestemmes av miljøstress, det vil si hvor godt de tåler langvarig oversvømming av overflatetorva der artene har røttene sine. Den tydeligste utskiftingen av karplantearter skjer mellom fastmatte og tue, det vil si mellom torv som regelmessig oversvømmes, og torv som ikke oversvømmes mer enn eventuelt noen få dager i året. Mange karplanter, først og fremst vedplanter med mykorrhiza som krekling Empetrum nigrum og røsslyng Calluna vulgaris, mangler gjennomluftingsvev i røttene og tåler derfor dårlig langvarig oversvømmelse av rotsjiktet. Disse artene holder seg dermed til tuene. For at en furuplante skal vokse og bli et tre, kreves større, sammenhengende tuepartier. Andre arter uten gjennomluftingsvev, som bjønnskjegg Trichophorum cespitosum og molte Rubus chamaemorus, har litt større toleranse overfor oversvømming og finnes derfor også i øvre fastmattenivå. Mykmattene domineres av sumpplanter (helofytter) og andre arter som er tilpasset et liv med røttene i vann, for eksempel flaskestarr Carex rostrata, dystarr C. limosa, hvitmyrak Rhynchospora alba og sivblom Scheuchzeria palustris. Bare noen få arter, først og fremst torvull Eriophorum vaginatum og hvitlyng Andromeda polifolia, er mer eller mindre likegyldige overfor variasjon i tørrleggingsvarighet. Begge disse er imidlertid vanligere i fastmatter og tuer enn i mykmatter." Edvardsen, A., Halvorsen, R., Bratli, H., Bryn, A., Dervo, B., Erikstad, L., Horvath, P., Simensen, T., Skarpaas, O., van Son, T.C. & Wollan, A.K. 2024. Natur i Norge. Variasjon satt i system. – Universitetsforlaget, Oslo.

Vestre Aurtjern (innenfor Lørensetertjern naturreservat) ser ikke ut til å være oppdemt nå, da en liten beverdam ble fjernet der bekken fra Vestre Aurtjern til Lørensetertjern krysser veien til Blankvannsbråten og Slakteren. Foto: Tor Øystein Olsen 27.05.2026

En kjent og klassisk lokalitet av brunskjene Schoenus ferrugineus i nordøst-enden av Lørensetertjern

Bilde fra Nordre Aker Budstikke som viser oppdemming av Lørensetertjern med flere døde trær. Der bekken renner ut er en kjent lokalitet av brunskjene Schoenus ferrugineus. Dette er i nordenden av Lørensetertjern, og utenfor reservatet.
Foto: Ingvild Karijord / NAB

Kart fra Kartverket.

Fra Fra Moen, A. & Wischmann, F. 1972. Verneverdige myrer i Oslo, Asker og Bærum. Rapport i forbindelse med den norske myrreservatplanen. – K. Norske Vidensk. Selsk. Mus. Miscellanea 7: 1-69.

https://www.nb.no/items/d441066ea9f0e7f836c35018a72b26e8?page=23&searchText=Moen, A. & Wischmann, F. 1972. Verneverdige myrer i Oslo, Asker og Bærum

Se bilde av belagt funn av brunskjene hos Artsdatabanken av Torstein Engelskjøn 09.08.1960: https://www.unimus.no/felles/bilder/web_hent_bilde.php?id=13826170&type=jpeg

Lørensetertjern er oppdemt av bever. Veien måtte heves for at eier av Lørenseter kan komme fram til plassen. Ifølge kilde ble den første beverdemningen bygd rundt 2018, og det ble problemer med oversvømmelser av vegen i 2023, slik at to rør ble lagt under vegen, og vegen måtte heves. Foto: Tor Øystein Olsen 27.05.2026

Nordøst-enden av Lørensetertjern er demt opp av bever. Der det er fylt opp med vann, er den kjente lokaliteten av brunskjene. Tor Øystein Olsen oppsøkte lokaliteten jevnlig i perioden 1980 til 2007. Det er svært tvilsomt om brunskjene har overlevd denne oppdemmingen. Se bildet høyoppløselig her. Foto: Tor Øystein Olsen 27.05.2026

Klikk på bildet, og se video fra området.

Beverdemningen som demmer opp Lørensetertjern. Foto: Tor Øystein Olsen 27.05.2026

Bever ble observert i Magnusputten 27. mai 2026, rett vest for Lørensetertjern. Roman Gramsz er en aktiv overvåker. Legg merke til beverhytta på andre siden av tjernet. Grensa for reservatet er i vannkanten på motsatt side. Klikk på bildet, og se det høyoppløselig. Foto: Tor Øystein Olsen 27.05.2026

Konklusjon

Alt formelt statlig vern av norsk natur må ha et klart formål. Dette formålet vil styre prinsippene for hvordan vi skal forvalte verneområdene. Formålet vil variere avhengig av hva vi ønsker å ta vare på og hva vi på sikt vil oppnå med vernet. For at diskusjonen omkring forvaltningen av våre verneområder skal være fruktbar, må alltid formålet med vernet være et sentralt begrep. Ulikt formål og forvaltning, gir forskjellig natur.

Bever og beverlandskap hører selvfølgelig hjemme i norsk natur, og seksjonsleder i Bymiljøetaten, Knut Johansson, forklarer dette fint i denne videoen fra Østre Aurtjern:
https://www.facebook.com/reel/1972469456875950

Myra rundt Østre Aurtjern ble ansett som lite verneverdig av Asbjørn Moen i 1972 (ble ikke vernet som naturreservat i 1981), og av Cees Bronger i 1992 (regionalt verneverdig), og da bør det være i orden at bever har etablert seg der, og laget et beverlandskap og et ferskvannssystem. Men resultatet er at myrområder ligger under vann. Vi har fått en annen type natur der, med de kvalitetene den har. 

Men det bør diskuteres om beveraktivitet, med neddemminger av myrområder, hører hjemme i naturreservater der formålet på et gitt vernetidspunkt er: "Formålet med fredningen er å bevare et område med myr, med variert vegetasjon hvor flere sjeldne og kravfulle arter forekommer."
Verneforskrift Lørensetertjern naturreservat: https://lovdata.no/forskrift/2002-06-14-555

De neddemte områdene langs Hølbekken innenfor Lørensetertjern naturreservat er nå ikke myr, men et beverlandskap og et ferskvannssystem. Myrplantene i bunn-, felt- og tresjiktet som ikke tåler å være under vann, er nå døde der vannet har trukket seg tilbake etter neddemmingen. Det er tvilsomt om myrvegetasjonen, som var der før beverdemningene ble lagd, vil komme tilbake, og det er usikkert hva slags natur som vil etablere seg der om demningene blir borte. Permanent oversvømmelse vil ta livet av vegetasjon og frø som ikke spesifikt er vannplanter. Dessuten vil vannet føre med seg humus og annet materiale som sedimenteres oppå torva. Sannsynligvis vil suksesjonene måtte restartes fullstendig dersom reservoaret tappes. Påvirkningen på myrlandskapet er antakeligvis derfor irreversibel.

Oppsummering fra Google AI

Det ble stilt følgende spørsmål:
– Står det noe om bever i klassifiseringssystemet Natur i Norge?
– Hva med neddemming av myrer?
– Når ble bever utryddet i Norge?
– Hvor stor var beverbestanden tidligere?
– Konflikt mellom bever og jordbruk og skogbruk opp gjennom historia?
– Konflikt mellom bever og dagens jordbruk og skogbruk?

Klassifiseringssystemet Natur i Norge (NiN) og bever

Beveren påvirker og inngår i klassifiseringssystemet Natur i Norge (NiN), men ikke som en egen "naturtype". Siden NiN er et system som beskriver miljøvariasjon og økosystemer fremfor enkeltarter, dukker beveren opp gjennom de fysiske sporene og endringene den gjør i landskapet.

1. Tilstandsøkokliner (modifisering av natur)
NiN bruker begrepet tilstandsøkokliner for å beskrive hvordan en naturtype endrer seg som følge av ytre påvirkning.

Biologisk forstyrrelse: Beverens felling av trær (spesielt osp og selje) og spising av vegetasjon langs vassdrag faller inn under variabler for biologisk forstyrrelse og beiting. Dette endrer skogstrukturen og lysforholdene i ferskvannsnære skogmiljøer (biotisk betinget forstyrrelse). Når en bever feller trær eller graver ut ganger i elvebakker, skaper den en målbar, fysisk forstyrrelse som endrer suksesjonsstadiet (utviklingsfasen) til skogsnaturen rundt vassdraget.

2. Tilstandsvariabler (oppdemming og flom)
Vannmetning og oversvømmelse: Området som demmes opp, endrer seg ofte fra å være fastmarksskog til å bli midlertidig eller permanent våtmark/ferskvannssystem, eller flommark. I NiN-systemet fanges dette opp som en endring i gradienten for vannmetning (eller tørke- og flomrisiko).

3. Naturgitte objekter (beverhytter og -dammer)
NiN opererer med et system for å registrere naturgitte objekter – fysiske, observerbare elementer i naturen som har betydning for biologisk mangfold.
En beverhytte eller en beverdam fungerer som spesifikke strukturer i landskapet. Selv om de er menneskelignende "byggverk", registreres de som biologisk skapte objekter som gir leveområder (mikrohabitater) for en lang rekke andre arter, som insekter, amfibier og flaggermus.

4. Beveren som økosystemingeniør
I NiN-sammenheng og generell økologisk forvaltning hos Artsdatabanken omtales beveren som en funksjonell art eller en økosystemingeniør. Den faller inn under kategorien for arter som modifiserer det fysiske miljøet i så stor grad at de i praksis skaper nye naturtyper for andre organismer.
Effekten av den: oppdemmet ferskvann, endret tresjiktssammensetning, tilførsel av dødt trevirke i vann, og forekomst av beverdammer.

Suksessiv gjenfylling og endring av naturtyper
Når beveren bygger en demning, endrer den miljøvariablene så drastisk at området kan skifte fra en NiN-hovedtype til en annen:

• Fra rennende til stillestående vann: Området går fra å være et rennende ferskvannssystem (lotic) til et stillestående innsjø- eller tjønn-system (lentisk).
• Flommarksskog og våtmark: Skogbunn som oversvømmes blir omdefinert i NiN fra fastmarksskog til flommarksskog eller våtmarkssystemer.
• Bever-enger: Når en beverdam til slutt kollapser eller forlates, etterlater den seg et sedimentrikt, flatt område. Dette utvikler seg ofte til biologisk rike gressmarker som i NiN-systemet kartlegges som flomfastmarkområder.

Landskapsdel: Elveløp og innsjøer
På det høyere beskrivelsesnivået i NiN (landskapsdel), inngår beverens strukturer (demninger og hytter) som tekniske elementer som påvirker den hydromorfologiske tilstanden til elveløp og innsjøer. Det registreres som en biologisk faktor som bremser vannhastigheten, endrer sedimentasjonen og skaper unike strukturer i elvesystemet.

Når en bever demmer opp og oversvømmer en myr, utløser det en fundamental endring i NiN-systemet

Prosessen flytter arealet over i helt nye kategorier gjennom målbare skifter i miljøgradienter, natursystemer og landformer.

Slik beskrives og kodes neddemming av myr i Natur i Norge (NiN):

1. Skifte av natursystem: Fra våtmark til ferskvann (hovedtype)
   Før neddemmingen er marka permanent vannmettet, men ikke dypere oversvømt. Området vil typisk være klassifisert under hovedtypegruppen våtmarkssystemer (for eksempel åpen jordvannsmyr eller myr- og sumpskogsmark). Når beverdammen fylles og vannet blir permanent stående over torvoverflaten, opphører myra i praksis å fungere som et terrestrisk/våtmarks-økosystem. Området reklassifiseres da til ferskvannssystemer, primært under hovedtypen litoralsone (strandsonen i en nydannet innsjø/dam) eller innsjøbunn, avhengig av hvor dypt vannet blir.
2. Endring i sentrale miljøvariabler
   NiN beskriver natur ved hjelp av lokale komplekse miljøgradienter. Ved neddemming slår særlig følgende gradienter ut:
   Vannmetning: Går fra trinnene for "fuktig mark" eller "mettet mark" (normal myr) til permanent "oversvømmet mark".
   Vannforstyrrelse: Når beveren demmer opp, endres den hydrologiske dynamikken. Myra tilføres plutselig et dypere, stillestående eller svakt strømmende vannlag.
   Oksygentilgang: Det stående vannet fører raskt til anaerobe (oksygenfattige) forhold på bunnen. Dette bremser nedbrytningen av organisk materiale ytterligere, men dreper samtidig eksisterende myrvegetasjon som ikke tåler dyp neddykking.
   Tørrleggingsvarighet: På myra styres vegetasjonen av hvor lenge områdene tørker opp mellom regnskyll. Når beverdammen fylles, settes denne variablen permanent til "oversvømt". og myrvegetasjonen (som torvmoser og starr) dør ut fordi den ikke tåler dypere vann.
   
3. Påvirkning på landformsubsystemet
   I NiN beskrives myr også som en fysisk landform (torvmarksmassiv).
   En intakt myr bygger opp torv over tusenvis av år. Når den settes under vann, stopper den levende torvproduksjonen (torvmosene dør). Landformen går over til å bli et innsjøbasseng, men med det spesielle trekket at bunnen består av et tykt, fossilt torvlag i stedet for vanlige uorganiske sedimenter (leire/silt).
   
4. Tilstandsøkoklinen: Suksesjon og biologisk forstyrrelse
   Dersom beveren etter noen år forlater dammen og demningen brister, starter en ny prosess i NiN-systemet: Gjenvekstsuksesjon (gjenfyllingssuksesjon). Det tørrlagte området vil være fylt med næringsrikt mudder og død torv, området fylles gradvis igjen med sedimenter. I NiN-kartlegging registreres dette under tilstandsøkoklinen suksesjonsfase, hvor området gradvis utvikler seg tilbake til en ny form for våtmark eller sumpskog, ofte med en helt annen artssammensetning enn den opprinnelige myra.

I praksis skaper beveren en målkonflikt i naturforvaltningen: Den kan ødelegge rødlistede eller vernede myrtyper, men skaper samtidig en ny, dynamisk "bever-dam" som er et eldorado for andre truede arter. I NiN-systemet fanges dette opp som en glidende overgang fra tørrere våtmark til permanent ferskvann.

Tidslinje for den norske beveren

Beveren ble aldri helt utryddet i Norge, men den var ekstremt nær ved å forsvinne på slutten av 1800-tallet. Mens beveren ble fullstendig utryddet i naboland som Sverige og Finland, holdt en liten restbestand stand i Sør-Norge. Historien om den norske beverens nær-døden-opplevelse oppsummeres slik:

Det kritiske bunnivået
Tidspunkt: Rundt 1880–1900 var bestanden på sitt aller laveste.
Antall: Det var anslagsvis bare 60–100 individer igjen i hele landet.
Siste skanse: Denne lille overlevende gruppen holdt til i et begrenset område i Agder og Telemark (særlig rundt Åmli).

Årsaken til kollapsen
Nedgangen skyldtes intenst overfiske og jakt gjennom flere århundrer. Jakten var drevet av tre ting:

1. Pelsen: Svært ettertraktet til eksklusive beverhatter (castorhatter) over hele Europa.
2. Kjøttet: Det ble i katolske områder definert som "fisk" (på grunn av den skjellete halen) og kunne derfor spises under fasten.
3. Bevergjel: En illeluktende væske fra kjertler hos beveren, som ble brukt som en form for universalmedisin og potensmiddel.

Redningen og eksporteventyret
Norge innså alvoret i tolvte time og innførte strengere reguleringer:

• Fredning: Beveren ble lokalt fredet i Tvedestrand i 1845, og totalfredet i hele Norge i 1898.
• Suksess: Fredningen fungerte over all forventning. Allerede i 1918 hadde bestanden økt til rundt 7 000 dyr.
• Gjeninnføring til utlandet: Siden Norge reddet beveren, ble "sørlandsbevere" fanget og eksportert for å gjeninnføre arten til Sverige (fra 1922), Finland og resten av Europa. Alle bevere i dagens Skandinavia stammer fra disse få gjenlevende norske dyrene.

I dag regnes den norske beverbestanden som helt trygg og livskraftig, med over 70 000 individer spredt over store deler av landet.

Hvor stor var beverbestanden tidligere?

Før den intensive overjakten startet, var det ingen som talte dyrene, så vi har ingen nøyaktige regnskap eller eksakte tall på hvor stor bestanden var. Zoologer og historikere vet likevel at beveren tidligere var ekstremt tallrik. Historisk sett kan beverbestanden deles inn i tre tidsperioder:

1. Før midten av 1700-tallet (Den opprinnelige bestanden)
Utbredelse: Beveren var mer eller mindre vanlig over nesten hele landet. Den fantes i praksis overalt hvor det var rennende vann og løvskog den kunne leve av.
Anslag: Basert på mengden tilgjengelig habitat og dagens tette bestander, antar forskere at den historiske bestanden må ha ligget på flere hundre tusen individer i Norge alene, som en del av en enorm europeisk populasjon.

2. Perioden 1750–1850 (Kollapsen)
Rask nedgang: I løpet av denne 100-årsperioden ble bestanden brutalt og effektivt desimert på grunn av uregulert jakt.
Skviset i hjørnet: Rundt 1850 var beveren allerede borte fra de aller fleste norske fylker. Det fantes da bare mindre, spredte restgrupper igjen, hovedsakelig i dalførene i Agder og Telemark.

3. Slutten av 1800-tallet (Det absolutte bunnivået)
Kritisk grense: Rundt år 1900 nådde krisen toppen. Da var det bare mellom 60 og 120 individer igjen i hele Norge – og disse utgjorde samtidig en av de aller siste restene av bever i hele Europa.

Takket være at store grunneiere (blant annet eidsvollsmannen Jakob Aall på Nes Jernverk) og myndighetene fredet disse siste familiene i tolvte time, klarte dyrene å formere seg opp igjen til dagens nivå på rundt 70 000–80 000 individer i Norge.

Konflikt mellom bever og jordbruk og skogbruk opp gjennom historia

Konflikten mellom bever og menneskelige primærnæringer har endret seg fundamentalt opp gjennom historien. Dynamikken har beveget seg fra en tidlig kamp om arealer og ressurser, via en lang periode med fravær av konflikt, til en moderne situasjon preget av ny mekanisering og tettere befolkning.
Utviklingen kan deles inn i fire historiske faser:

1. Middelalderen og frem til 1700-tallet: Ressurskamp og tidlige skader
I denne perioden levde mennesker og bevere tett på hverandre i dalførene.
Jordbruket: Konflikten handlet mest om geografi. Folk etablerte gårder i de flate og fruktbare elveslettene – nøyaktig de samme områdene som beveren foretrakk. Beverdammer som oversvømte de beste slåtteengene ble sett på som en direkte trussel mot vinterfôret til dyra.
Skogbruket: Skogbruket var i stor grad manuelt og lokalt, så beverens tømmerhogst ble ikke ansett som et stort økonomisk problem. Trevirke var det nok av.
Løsningen: Man holdt konflikten nede ved å skyte eller fange beveren i feller. Siden beverens pels, kjøtt og bevergjel hadde ekstremt høy verdi, ble dyret betraktet mer som en verdifull "høstbar ressurs" enn som et rent skadedyr.

2. Perioden 1850–1970: Den konfliktfrie "pauseperioden"
Fordi beveren ble skutt ned til det absolutte minimum rundt år 1900, var arten borte fra nesten hele det norske kartet i over hundre år. I denne lange perioden eksistererte det i praksis ingen konflikt mellom bever og landbruk i Norge, bortsett fra i noen få isolerte dalfører i Agder og Telemark.
Glemte vaner: Flere generasjoner med norske bønder og skogbrukere vokste opp, moderniserte driftsteknikkene sine og la planer for eiendommene sine uten overhode å måtte ta hensyn til beverens påvirkning på vannveiene.

3. Mellomkrigstiden og etterkrigstiden: Reetablering og kultursjokk
Da den fredede sørlandsbeveren utover 1900-tallet gradvis begynte å spre seg, og i tillegg ble aktivt satt ut i nye landsdeler (som Oslomarka, Trøndelag og Nord-Norge), kom den som et sjokk på det moderne landbruket.
Kollisjon med ny infrastruktur: I beverens fravær hadde skogbruket og jordbruket bygget ut tømmerveier, skogsbilveier og dype grøftesystemer. Da beveren plutselig kom tilbake og demmet opp de samme bekkene, førte det til at splitter nye veier raste ut og moderne maskiner kjørte seg fast.
Skogbrukets industrialisering: Skogbruket ble kommersialisert på en helt ny måte. Hvert tre fikk en spesifikk økonomisk verdi, og skogeiere reagerte sterkt på at beveren felte eller druknet verdifull produksjonsskog.

4. Nåtid: Systematisk forvaltning og kompromiss
I dag har beverbestanden stabilisert seg på et høyt nivå, og konflikten er institusjonalisert:
Fra skadedyr til jaktressurs: På slutten av 1900-tallet ble synet på beveren endret fra å være et rent "problem" til å bli en ettertraktet jaktressurs. Forvaltningen ble overført til kommunene, som i dag regulerer konflikten ved hjelp av årlige jaktkvoter og fellingstillatelser.
Tekniske kompromisser: Historisk sett var den eneste løsningen å drepe beveren eller rive dammen. I dag bruker man i økende grad forebyggende tiltak, som netting rundt verdifulle trær og installasjon av beverbaffler (rør gjennom dammen). Dette gjør at man kan beholde beveren og dens positive effekter på biologisk mangfold, samtidig som vannstanden holdes lav nok til at jord- og skogbruket unngår økonomiske katastrofer.

Konflikt mellom bever og dagens jordbruk og skogbruk

Ja, beverens rolle som økosystemingeniør skaper ofte store, direkte konflikter med både jordbruket og skogbruket. Når beveren endrer landskapet for å skape sitt eget trygge leveområde, kolliderer dens aktiviteter med menneskets økonomiske og praktiske interesser.
Konfliktene kan deles tydelig inn mellom de to næringene:

1. Konflikter med jordbruket (Oversvømmelse og logistikk)
Jordbruket rammes hardest av beverens evne til å regulere vann:
Tap av dyrkingsjord: Beverdammer fører til at åkre, enger og beitemarker settes under vann. Avlinger drukner, og jorda blir ubrukelig til matproduksjon.
Ødelagt drenering: Beveren tetter ofte igjen rørutløp, drensgrøfter og stikkrenner. Dette fører til at vannet slår tilbake inn i markene, og jorda blir vasstrukken langt unna selve dammen.
Maskinskader og sikkerhetsrisiko: Beveren graver dype ganger og huler inn i elvebakker og kanaler. Når tunge traktorer og landbruksmaskiner kjører over disse områdene, kan jorda rase sammen. Dette fører til farlige situasjoner og ødelagt utstyr.

2. Konflikter med skogbruket (Død skog og tømmertap)
I skogbruket handler konflikten om tap av økonomiske verdier i form av trevirke:
Drukning av produktiv skog: Når skogsmark blir permanent oversvømmet, dør røttene til økonomisk viktige treslag som gran og furu i løpet av kort tid på grunn av oksygenmangel.
Direkte tynning og felling: Beveren feller store mengder løvtre (særlig osp, bjørk og selje) til mat og byggemateriale. Selv om den foretrekker løvtrær, kan den også gnage på og skade barken til bartrær, noe som gjør tømmeret sårbart for råtesopp og reduserer salgsverdien.
Infrastrukturskader: Beverdammer kan føre til at skogsbilveier blir oversvømmet eller undergravd. Dette hindrer tømmertransport og krever dyre reparasjoner.

Hvordan løses konfliktene? (Forvaltning)
Norsk viltforvaltning har egne regler for å håndtere disse konfliktene:
Fjerning av dammer: Kommunen kan gi tillatelse til å rive beverdammer eller beverhytter dersom de fører til vesentlig skade på jord- eller skogbruk. Dette må gjøres før beveren får unger om våren.
Beverrør (Bever-baffel): Man kan legge et rør gjennom beverdammen for å kontrollere vannstanden artificialt, slik at beveren får beholde dammen sin uten at vannet stiger så høyt at det skader jordbruksarealet.
Skadefelling og ordinær jakt: Hvis skadene er store og gjentakende, kan kommunen gi tillatelse til skadefelling utenom den ordinære jakttiden (som normalt er 1. oktober til 30. april).

Les mer:
Om myr, torv, torvmoser, grunnvann, torvmassivenheter, myrtyper, myrstrukturer, gradienter og indikatorarter

Les om Restaurering av Skjervenmyra (Bruamyra)

Les om: Bevisstgjøring rundt begrepene ER og BØR (positiv og normativ teori – deskriptiv og preskriptiv teori)

Litt om min bakgrunn: Knyttet til NTNU Vitenskapsmuseet fra 1975 til 1984

Tor Øystein Olsen jobbet da tett sammen med professor Asbjørn Moen på Vitenskapsmuseet. Les om arbeidet her:
Arbeid i forbindelse med den norske myrreservatplanen, utarbeidet ved NTNU Vitenskapsmuseet

NTNU Vitenskapsmuseet. Myr: forskning, forvaltning og overvåking