Bulmeurt (Hyoscyamus niger) er en svært sjelden art med rødlistestatus sterkt truet. På Heggholmen besto bestanden i 2007 av 2 blomstrende individ. På Jakteskjær, som ligger inntil Heggholmen, blomstret 29 individer. 5.6.2007. Foto: Norsk Naturarv.
Bulmeurt tilhører søtvierfamilien. Planten er ett- eller toårig. Formerer seg kjønnet. Vokser på lysåpne og næringsrike områder; bølgeslagsvoller, gårdstun og brakkmark.
Hyoscyamus niger.
Sterkt truet (EN) (2006-kategori; kritisk truet).
Artsdatabankens begrunnelse.
Omkring 20 kjente.
1. Lokalitet 1.1. Heggholmen, Oslofjorden, Oslo.
1. Lokalitet 1.2. Heggholmen, Oslofjorden, Oslo.
1. Lokalitet 2.0. Jakteskjær, Oslofjorden, Oslo.
1. Lokalitet 3.1. Lindøya, Oslofjorden, Oslo.
1. Lokalitet 3.2. Lindøya, Oslofjorden, Oslo.
1. Lokalitet 4.1. Nakholmen, Oslofjorden, Oslo.
1. Lokalitet 4.2. Nakholmen, Oslofjorden, Oslo.
2016: 16 (4 blomstrende og 12 sterile).
2015: 141 (135 blomstrende og 6 sterile).
2014: 17 (alle sterile).
2013: 39 (27 blomstrende og 46 sterile).
2012: 63 (21 blomstrende og 42 sterile).
2011: 52 (25 blomstrende og 27 sterile). I 2011 tok stiftelsen med sterile planter i tellingen.
2010: 17 blomstrende individer.
2009: 104 blomstrende individer.
2008: 25 blomstrende individer.
2007: 43 blomstrende individer.
Bulmeurt blir 20 – 80 cm høy. Stengelen er rett, enkel eller grenete.
Bladene er flikete med grove tenner. Planten har store hvitgule blomster med fiolett åremønster. Planten kan ha opptil 20 blomster pr. gren. Frukten er en kapsel med 30-80 frø.
Bulmeurt er en meget myteomspunnet plante. Etter sigende inngikk den i salvene som fikk heksene til å fly. 5.6.2007. Foto: Norsk Naturarv.
Står på solrike og næringsrike områder. Var utbredt på gårder tidligere, men har i dag sin hovedutbredelse på strandvoller.
Planten er ett- eller toårig. Blomstrer fra juni til september. Sprer seg ved kjønnet formering. Frøene kan beholde spiringsevne over flere hundre år. Ved arkeologiske utgravinger i byer har planten begynt å spire i oppgravde masser fra middelalderen (1066 – 1537).
Bulmeurt er en kulturhistorisk plante. Tidligste dokumentasjon på arten i Norge er fra 1100-tallet. Under arkeologiske utgravningene av Gamlebyen i Oslo ble det funnet tre frø av planten mellom jordlag fra 1150 og 1175. Planten har angivelig en langt eldre fortid. Tidligste nordiske funn er dansk fra 100-tallet.
Bulmeurt har i over 1000 år blitt brukt som medisinplante. Stoffer i planten virker bedøvende. Den har således blitt brukt av leger i eldre tider som sovemedisin. Planten ble også brukt til å bedøve høner slik at de ikke våknet når de ble stjålet fra hønsehus. I tillegg ble planten brukt til fisking ved å lage brød av bulmeurten. Brødbitene ble deretter kastet ut i fiskevann og den bedøvete fisken ble plukket.
I 2007 inngikk bulmeurt i Norsk Naturarv arbeid med å kartlegge og overvåke arten.
Det overordnete formålet er få økt kunnskap om bulmeurtens antall, utbredelse, tilstand og utvikling.
Norsk Naturarvs «Overvåking av bulmeurt» begynte i 2007.
Kartlegge og overvåke alle lokaliteter i Oslo kommune.4.2 Langtidsprogram
Kartlegge alle dellokaliteter i Norge.
Anslå bestanden i Norge.
Ingen kjente.
Kriterier:
- sterkt truet art
- snever utbredelse og med få lokaliteter
- kostnadseffektiv
Arten er tilsynelatende begunstiget av husdyrhold som gjødsler og blottlegging av jord. Tilbakegang av dyrehold er angivelig den viktigste årsaken til dens reduksjon.
År |
Kr |
Finansiert av |
2009-16 |
10 000 |
NN |
2007-8 |
5000 |
NN |
Norsk Naturarv (NN).
Naturhistoriska riksmuseet: Den virtuella floran.
Wikipedia.
Norsk Naturarv har tatt initiativet og står for gjennomføring av «Overvåking av bulmeurt».
Prosjektleder: Roman Gramsz.
Registrert av:
2007-2016: Roman Gramsz and Joanna Potocka.
- Artsdatabanken: Norsk rødliste for arter 2010.
- Artsdatabanken: Norsk Rødliste 2006.
- Direktoratet for naturforvaltning: Nasjonal rødliste for truete arter i Norge 1998. DN-rapport 1999-3.
- Often, A. & Lande, J.F. 2005. Bulmeurt Hyoscyamus niger i Eidskog Blyttia 63: 200-201.
- Mossberg, B. og Stenberg, L. 1995: Gyldendals store nordiske flora (1999-2001). Gyldendal.
Til toppen av siden