Riokonvensjonen - "den glemte konvensjon"

Brasil fikk som vertsland æren av å signere konvensjonen først. Norge som initiativtaker for konvensjonen var det andre landet i verden til å skrive under. Siden har 175 land sluttet seg til den.

Riokonvensjonen definerer en rekke punkter, som bl.a. vil hindre utryddelse av arter. Noen av de viktigste punktene er å bevare artsmangfoldet ved å fremme vern av økosystemene og opprettholdelse av levedyktige bestander av arter i deres naturlige omgivelser. Hvert land skal videre, så langt det er mulig og hensiktsmessig, overvåke, beskytte og iverksette tiltak i områder med særlig betydning for artsmangfoldet. Dette medfører å rehabilitere og gjenopprette ødelagte økosystemer, samt fremme gjenoppbygging og rehabilitering av truede arter innenfor eller utenfor beskyttede områder.

Partslandene er forpliktet til å utarbeide nasjonale strategier og handlingsplaner for at konvensjonen skal bli iverksatt. I Norge er henholdsvis en nasjonal strategi og en nasjonal handlingsplan nedfelt i følgende to stortingsmeldinger:

"Stortingsmelding nr. 58 (1996-97) - Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling."
"Stortingsmelding nr. 42 (2000-2001) – Biologisk mangfold – Sektoransvar og samordning."

Riokonvensjonen er i dag tilnærmet glemt og få konkrete tiltak er iverksatt. Følgene av 17 års forsømmelser blir lagt merke til. Aftenposten hadde bl.a følgende artikkel 14.03.06 "Norge en natursinke". Til tross for at det i 2010 er "internasjonalt år for biologisk mangfold" er det vanskelig å finne nyheter der Riokonvensjonen omtales og der konvensjonens målsettinger iverksettes.

Resultatet av myndighetenes oppfølging av Riokonvensjonen kan leses på siden Politikk og handling.

Hvitmure (kritisk truet) har tre gjenværende naturlige lokaliteter. Asker har den største bestanden med rundt 100 individer. Bildet viser krabbeedderkopp som har tatt hvitmurens farge for å kamuflere seg. Bilde er tatt i Asker i 2003.

Nasjonale handlingsplaner for utrydningstruete arter

Bakgrunnen for Riokonvensjonen

I 1987 la Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, ledet av Gro Harlem Brundtland, fram FN-rapporten Vår felles framtid, bedre kjent som Brundtlandrapporten.

Tap av biologisk mangfold omtaltes i rapporten som en av verdens store utfordringer og fremhevet betydningen med å ivareta artene i deres leveområder og å forvalte økosystemer viktige for artsmangfoldet. Rapporten kom ikke med løsninger, men satte søkelyset på akutte problemer som Jorden står ovenfor og som må løses (Les FN-rapporten her).

Brundtlandrapporten førte til at FN arrangerte verdens hittil største toppledermåte om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992.